MER ENN "Å BLI DEN BESTE UTGAVEN AV SEG SELV"

Karakterbygging til beste for den enkelte og for fellesskapet

Karakter sier noe om hva som kjennetegner oss som enkeltmennesker. Karakter speiler det «typiske», det selvstendige og unike ved vår personlighet, samtidig som karakteren reflekterer noen av de verdier og idealer som har formet oss på godt og ondt gjennom livet. Vår karakter styrer våre handlinger og prioriteringer i hverdagen, samtidig som den påvirker oss i våre relasjoner med andre. Dannelse av menneskelig karakter har sålede både individuelle og kollektive aspekter ved seg. I antikkens filosofi var målet med karakterdannelsen at enkeltindividet skulle blomstre og kjenne glede ved å utfolde sine ferdigheter til fellesskapets beste. Karakterfasthet og dugelighet skulle bygge og trygge samfunnet, på en måte der individ og fellesskap gjensidig forsterket hverandre. Derfor har karakterdannelse også en klar demokratisk og politisk funksjon. Demokratiet bygger på karakterfaste borgere, med en klar moralsk forankring.

Sammenhengen mellom individ og samfunn speiles i det greske ordet ethos, som betyr karakter. Ethos var opprinnelig hentet fra den gamle håndverkstradisjonen knyttet til

produksjonen av mynter. Hver mynt fikk sitt preg ved at et symbol eller et bilde, gjerne av herskeren eller keiseren, ble gravert eller risset inn i myntene. Slik fikk den enkelte mynt sin egenart og verdi, sin karakter, sitt ethos. Ethos er videre ordet som ligger til grunn for vårt ord etikk, og har to ulike meningsnyanser alt etter skrivemåten. Ethos kunne skrives med kort e-, en epsilon eller en lang e-, en eta. Ethos med en kort epsilon, betegner de verdiene og normene som et fellesskap holdt for viktige. Disse verdiene preget da fellesskapets ethos eller dets karakter. Ethos skrevet med eta, betegnet det enkeltmenneskets karakter formet gjennom fellesskapets påvirkning. Fellesskapet former individet, individet former fellesskapet.

Denne språklige detaljen speiler den tette og nære forbindelsen mellom individ og fellesskap. Karakterdanning er ikke et egoistisk eller narsissistisk prosjekt, det skal tvert om støtte og forsterke det som er godt for fellesskapet. Går det fellesskapet godt, vil det også kunne gå den enkelte godt. Samfunnets, hjemmet og skolens sentrale oppgave har til alle tider vært å «prege, risse eller gravere» fellesskapets bærende verdier inn i det enkelte mennesket. På den måten ble den enkelte bærer og formidler fellesverdiene i sitt liv og virke.

Karakterdannelse er likevel ingen statisk prosess. Tvert om, det er en livslang dannelsesprosess der verdier og holdninger må læres og innøves, fortolkes og anvendes i relasjon til det unike og særegne ved enhver person og situasjon. Derfor er autonomi og selvstendige dømmekraft en viktige dimensjoner i det karakterbyggende arbeidet. Det er dette Aristoteles betegner som klokskap, phronesis. Selv om de abstrakte og universelle verdiene er forankret i fellesskapet, har det kloke mennesket, en phronimos, et selvstendig ansvar for hvordan disse verdiene anvendes i praksis. Karakterdannelse er heller ikke en form for indoktrinering til blind lydighet. Å gjøre gode beslutninger fordret et selvstendig og fritt individ, som gjennom et årvåkent og oppmerksomme nærvær, utøvde sin dømmekraft på best mulig måte.

Det kloke og karakterfaste mennesket kombinerte fornuft og følelser, kunnskap og empati i et gjensidig samvirke. En slik kombinasjon hjelper den enkelte til å gjøre det riktige til riktig tid, med riktig styrke og rettet mot riktig sak eller person. For å handle sakssvarende er det ikke nok bare å følge normer og regler, disse må anvendes med skjønn for å være saks-svarende. Fornuft alene er ikke nok til å realisere det gode livet, følelsene og den moralske dømmekraften må være aktivt med. Man kan være riktig flink uten å være riktig klok

Dydsetikken, slik vi har arvet den fra Aristoteles, fanger opp denne dobbeltheten. Den gamle filosofen skjelner mellom intellektuelle og moralske dyder. Ordet dyd, areté på gresk eller virtue på latin, betegner personlig dugelighet eller dyktig, der man med kraft og overbevisning var i stand til å gjøre det gode. Intellektuelle dyder, der fornuften spiller en viktig rolle, er viten, kunnen, visdom og klokskap.

De moralske dydene er mod, måtehold, takknemlighet og rettferdighet. Dette er dyder som krever og engasjerer følelsene i større grad enn fornuften. Det å praktiskere de moralske dydene er nært forbundet med evnen til å regulere følelsene. Uten følelsesregulering ville man fort ende med å gjøre for mye eller for lite av det gode. Da vil mot kunne bli overmot, måtehold bli gjerrighet, rettferdighet bli selvrettferdighet. For mye eller for lite av noe, selv om det i utgangspunktet var et gode, ble av Aristoteles kalt for laster eller en synd, hamartia. Det er dette begrepet som Det nye testamentet bruker for å betegne noe som nettopp en synd. Det greske ordet hamartia ble opprinnelig bru til å beskrive en bueskytter bommet på målet eller blinken med pilen sin.

For å bli et karakterfast menneske, som treffer blink, må man øve på å gjøre det gode gjennom gjentagende praktisk. I kombinasjon med øvelse og praksis, måtte man også reflektere over sine feil og nederlag, sine bomskudd, for å bli et bedre menneske. Den

karakterbyggende læringsveien, ble av Aristoteles sammenfattet med ordene telos, pathos og mathos. Telos betegnet viljen eller ønske om å sette seg et bestemt mål eller utføre en bestemt handling som var god. Pathos var smerten over å mislykkes eller bomme på målet. Mathos betød læring og ny innsikt, og er det samme ordet vi har i (lære)svenn eller disippel.